siljesiljesilje

Ifølge Globalis.no er Norge et land uten nevneverdig korrupsjon. Det er det for så vidt, hvis du blir stoppet i 200km nedover E6 slipper du ikke unna med å stikke en 1000-lapp i lomma på mister politikonstabel (ikke at jeg har prøvd det altså). Hvis du ønsker å få fattet politiske vedtak etter egeninteresse er det ikke bare å møte opp på en politikers kontor med en sjekk med mange tall og la din vilje skje. Likevel vil denne sjekken hjelpe deg langt på vei. Penger er makt - også i Norge.
      I går så jeg en dokumentar om hvordan ledende oljeselskaper i Norge på få år har klart og snudd opinionen om oljeboring i Barentshavet, et av de viktigste gyteområdene for torsken i Norge, fra motstand til velvilje. Ved iherdig bruk av PR-selskaper og lobbyister har oljeselskapene klart å gjennomføre en omdømmekampanje som har vist seg å være svært vellykket. Dette har selskapene investert fantastiske summer i for å få gjennomført. Naturvernorganisasjoner som Bellona og Natur og Ungdom har hele tiden vært i mot oljeboring i Barentshavet, de har utført aksjoner og sivil ulydighet, og slik fått sine meninger ut til media. Disse organisasjonene har likevel ikke hatt ressurser til å finansiere en tilsvarende kampanje som oljeselskapene har klart å gjennomføre. Heller ikke har de videre politisk innflytelse. 
     Hvordan får man egentlig politisk innflytelse? Har ikke egentlig alle folk i Norge politisk innflytelse? Tross alt er Norge bygget opp på en parlamentarisk modell hvor makten skal utgå fra folket. Det er folket som skal bestemme hvilke politikere som skal sitte med makten. Det å være politiker har endret seg. Før var det vanlig at man levde et yrkesliv før man gikk inn i politikken. Gjennom yrkeskarrieren fikk man kunnskaper og kompetanse innenfor dette området som man kunne benytte i politikken. I dag er det vanligere at politikere starter sin karriere i partienes ungdomsorganisasjoner. Man tar utdanning og lærer om hvordan styringsmaktene fungerer og det er vanlig å ha utdanning innen juss for å forstå hvordan rettssystemet fungerer. I ungdomspartiene driver man opplæring i retorikk. Kort sagt lærer man å være politiker. Når man så får en posisjon hvor man skal fatte avgjørelser, har man ikke inngående kunnskaper innenfor hvert spesifikke felt og er avhengig av ekspertgrupper og deres kunnskaper og uttalelser å basere vedtakene på. Disse ekspertgruppene kan bestå av forskere, folk med faktisk erfaring innenfor feltet, eller ledere i firma som arbeider innenfor feltet. Selvsagt skal man ikke undervurdere verdien av ekspertgruppenes vurderinger, det hadde tross alt vært ganske søkt å fatte vedtak uten å barere dem på innsikt i feltet hvor vedtaket skal fattes, likevel kan man se visse "svakheter" ved slike grupper. For eksempel kan det lett oppstå interessekonflikt. Ta for eksempel saken med oljeselskapene, selv om ikke lederne i oljeselskapet har det endelige bestemmelsesretten i den politiske prosessen, råder de politikerne og får også ansvar for å utredninger som bestemmelsene blir gjort ut ifra. Dette gjelder selvsagt ikke bare oljebransjen, også i andre områder i politikken tar man imot råd og informasjon fra næringene, og da gjelder det å ha den største og mest innbringende næringen for at ditt ord skal bli hørt. 
      Men er da løsningen å sørge for at politikerne får mer kompetanse og kunnskap innenfor "sitt felt"? Man kan jo ikke nekte næringene å komme med innspill i politikken, det er tross alt viktig for landet at deres interesser skal ivaretas. Likevel er det viktig at folket får større del i prosessen fram vil vedtak vedtas og bestemmelser blir gjort. "folk flest" har ikke kunnskaper og innsyn nok til å være utførlig informert og politikk som angår oss alle, derfor bør ikke all informasjon som gis utgå fra en enkelt interessegruppe eller næring slik at den informasjonen som gis er farvet av deres interesser. Selvsagt er dette bare en liten del av et større problem, men kan man innføre tiltak for å snu denne utviklingen, og kan man i det hele tatt snu den?